Krisehåndtering er i dag blitt et viktig element i nasjonal beredskapsplanleggingi Norge såvel som i mange andre land. Men ordet krisehåndtering brukes samtidig nå om takling og forsøk på mestring av nærmest alle mulige mer eller mindre plutselige påkjenninger på bortimot ethvert felt av menneskelig aktivitet, fra privatliv til storpolitikk.

Slik har det ikke alltid vært. Uttrykket krisehåndtering er forholdsvis nytt og hadde til å begynne med en langt mer begrenset anvendelse, og en mer presis betydning. Uttrykket stammer fra begynnelsen av 1960-tallet da et nytt begrep, og et angivelig nytt konsept for kriseopptreden som på engelsk fikk betegnelsen “crisis...

Med en viss rett kan det innvendes at når krisehåndtering mot midten av 1960-tallet vakte interesse som noe nytt i sikkerhetspolitikken, lå det nye likevel mer i navnet enn i innholdet. For kriser i forholdet mellom land – internasjonale kriser – var ikke noe nytt, heller ikke håndtering av dem. Det gjaldt også kriser av sikkerhetspolitisk karakter, eller kriser med sikkerhetspolitisk potensial, det vil si kriser med risiko for å bringe inn militær maktbruk uten å ha utgangspunkt i noe av militær natur eller betydning.² Begynnelsen av århundret hadde vært preget av flere kriser med fare for krig mellom europeiske...

Selv om ytterligere omtale av krisehåndtering fra utgangen av 1960-tallet og mange år fremover mangler i dokumenter fra Regjeringen til Stortinget, og likeså i andre stortingsdokumenter, blir det i sikkerhetsog forsvarspolitisk sammenheng i en del tilfeller, og etterhvert med økende hyppighet, referert til mulige kriser og krisesituasjoner. Dette er uttrykk som frem til da – med unntak for termen økonomisk krise fra noen år tilbake – var ytterst sjelden brukt i slike dokumenter. Det er neppe urimelig å anta at bruken nå gjenspeilte en mer vanlig terminologi i politisk analyse og nyhetsdekning internasjonalt, der også uttrykket krisehåndtering inngikk ved tilspissede...

I faglitteraturen om internasjonale kriser har enkelte ment at det ikke er en ekte krise om den ene parten alt har bestemt seg for å gå til krig uansett hva den annen part gjør. Eventuelt kriselignende oppstyr rundt forberedelser til det vil i tilfelle være en slags skinnkrise, en kamuflerende måte å søke å rettferdiggjøre krigen på.³⁷ Et kroneksempel er de tyske beskyldninger og krav overfor Polen forut for Hitlers angrep på landet høsten 1939. Men en slik måte å se det på kan diskuteres og avhenger av hva som menes med en krise. Det fins, som ofte påpekt, ingen...

Mens ordet krisehåndtering gjennom to tiår nesten aldri igjen hadde vært nevnt i stortingsdokumenter, kom det på 1990-tallet for full fart inn i disse, og etter hvert med ekspanderende mangfold hva betydningsinnhold angikk. Det er mulig at dette delvis gjenspeilte en generelt hyppigere bruk av “management” på engelsk og “håndtering” på norsk som hendige og mer vanlige ord å gripe til for å beskrive adferd med sikte på å mestre forskjellige typer utfordringer. Samtidig var den nye situasjonen på den internasjonale scene i Europa preget av faren for ulike typer fryktede, men langt mindre dramatiske hendelser enn før, som ordet...

Det utvidede krisebegrep bidro på denne måten til å gi krisehåndtering, slik ordet nå etterhvert ble vanlig brukt, en langt på vei annen karakter enn tidligere. Krisehåndtering kom i stadig flere tilfelle til å gjelde situasjoner og utfordringer som både manglet det første og mye av det andre av de tre opplistede begrepskjennetegnene i definisjonen av internasjonal krise foran. Én ting er at en krise ikke lenger behøvde å ha noe med forholdet mellom stater å gjøre. Men viktigere er det at den ikke trengte å dreie seg om noen konflikt mellom motparter eller om uforenlighet mellom motstridende interesser. Riktignok...

Mer påtagelig enn slike overlegninger i lys av et ekspanderende krisebegrep var imidlertid i første omgang en skjerpet konkurranse mellom Forsvaret og Politiet – og deres respektive overordnede departementer – om ansvar for krisehåndtering på nasjonalt nivå, og om det som noen ganger er blitt referert til som “eierskap til kriser”.⁶⁹ Et ønske om å “eie” kriser – snarere enn å unnvike dem – kan umiddelbart virke noe merkelig. Men sammen med slikt eierskap, og derigjennom ansvar for å håndtere mulige kriser, vil det ofte følge tildeling av ekstra ressurser, både for forebygging av kriser og forberedelse til eventuell håndtering...

Til tross for tilsynelatende motvillighet på departements- og regjeringsnivå mot sterkere sentralisering av krisehåndtering, kan opprettelsen av Regjeringens kriseråd hevdes å innebære flere fordeler for nettopp Regjeringen ved at det gir en bedre åpning for samordning på et høyere nivå i alvorlige kriser og korter veien ytterligere til direkte inngripen fra regjering og eventuelt statsminister. Det kan vise seg fordelaktig for både krisehåndtering og regjering.

For det første er det noe manglende presisjon i regelen om at det departement som er mest berørt av en krise, skal ha ansvaret for samordningen departementene imellom. Hva det her betyr å være “mest...